I år skulle jeg få min drømmejul oppfylt. Endelig skulle jeg få være på en liten hytte i fjellheimen og nyte det enkle og gode liv oppe blant snø og fjell.

Med Turistforeningens 550 hytter var det mange å velge mellom, selv området rundt Voss har mange fine selvbetjente og ubetjente hytter. Vi dro fra minusgrader og blå himmel i Stange til varmegrader og regn i Voss på torsdagen før jul. I Raundalen kom nedbøren som store snøflak, tett i tett. Vi parkerte nesten ved Mjølfjell, langt inne i dalen. Klokka hadde allerede passert 15.00 og det hadde rukket å bli skumt ute. Verken kjæresten min eller jeg hadde vært her for, så terrenget var helt ukjent for oss. Heldigvis hadde noen kjørt med snøscooter inn mot Vestvatnet for 4-5 dager siden så vi kunne følge den et godt stykke oppover.



Det hadde virkelig kommet mye nedbør i de siste dagene, men scootersporet gjorde det enkelt for oss å gå. Pudderet som omkranset oss ropte liksom på oss. Men nå var det ikke skikjøring i puddersnø vi var ute etter. Vi skulle opp til BT-hytten som ligger på Vesete mellom Ulvik og Mjølfjell. Ved Rundavatnet måtte hodelyktene frem. Nede i dalen kunne vi skimte noen få lys fra bebyggelsen. Alt virket så fredfullt og stille. Scootersporet mistet vi fort i mørket, det hadde nok trolig blåst igjen. Men veien videre var lett å gå, selv i mørket og i snøføyken. Det var jo bare å følge dalen og elva innover til Vesetvatnet. Uten spor å følge var det best å skru av hodelyktene, vi fikk bedre sikt da.



Arbeidsfordelingen var slik; jeg brøytet vei og hadde kontroll på kartet, og Espen trakk pulken. Ikke fordi han er mann og jeg er kvinne, kun av praktiske årsaker. Espen hadde glemt å pakke med fellene sine, og flaks for han hadde jeg tatt med både langfeller og kortfeller. Men fjellskiene til Espen hadde ikke fellelås og dermed kunne han bare bruke langfellene. Og da er det jo slik at det er mer praktisk å trekke pulken oppover med langfeller og ikke med kortfeller. Festet kunne ingen si noe på, for fellene hadde blitt våte nederst i dalen, men på 800 meter var snøen tørrere og kladdet seg til skiene våre. Vi nærmest trasket på ski, rett opp og ned.



Etter å ha gått nesten 5 kilometer begynte vi å skimte noe som kunne minne om en hytte i mørket. De første gangene viste det seg bare å være noen store steiner, men så plutselig hadde vi hytta foran oss. Den sto fredfull og alene i mørket. Det er en egen følelse man får da man kommer fram til slike ensomme hytter. Ikke minst er man alltid spent på hvordan hytta ser ut. Vi tok av oss skiene og stelte dem opp etter hytteveggen og gikk inn. Til vår store overraskelse var det faktisk en liten solcellepanel på hytta og vi fikk fylt hytta med lys ved hjelp av et trykk på en bryter på veggen. Det er allikevel noe eget med det gule lyset som levende lys gir, så vi tente noen t-lys og lysestaker for kosen sin skyld.



Hytta var utrolig koselig og lå veldig fint til i terrenget, omkranset av fjell. Selve hytta var en gave fra Bergens Tidene til Bergen og Hordaland Turlag i forbindelse med Turistforeningens 150-årsjubileum. BT-hytta åpnet 29. oktober i høst og vi kunne skrive oss inn som gjest nr. 61 og 62.



Espen måtte til Bergen for å jobbe på 23. og 24. desember. Jeg hadde håpet på at jeg kunne bli igjen på hytta og at Espen kunne kommet opp hit igjen etter jobb på julaften. Men det var meldt varmegrader og over 100 mm med nedbør med tilhørende vind på 17 m/s neste dag. Uværet har fått navnet Birk og skal gi Bergen nedbørsrekord. Det føltes ikke noe særlig lurt å bli igjen her med stor flom- og rasfare. Derfor måtte vi ned igjen allerede neste morgen. Men først skal vi ha kvelden og natta her. Vi finner fram Yatzy og setter på litt julemusikk på telefonen. Ute føyker det, vi kan se snøen virvler foran vinduet. Men vi hører ingen vind som uler, bare veden som knitrer i ovnen.


Jeg våknet som vanlig først, og står opp for å fyre i ovnen. Det var nok en skikkelig vinterdag i fjellet i dag også, med snøvær og vind. Jeg går ut for å tisse og hører steggen kakle på hver sin side av vannet. Det gjemmer seg nok under en fjellbørk. Hva snakker de om mon tro? Været? Eller damer?


Vi brukte god tid på morgenen og hadde det ikke travelt. Vi pakket sammen tingene våre og vasket oss ut av hytta så det lukter deilig av grønnsåpe. Før vi dro ned fra fjellet gikk vi en tur innover mot Tryglabotnen. Vi måtte tenke på hvor vi gikk i forhold til terrenget, skredfaren var satt til grad 3, betydelig. Vi beveget oss i en trang dal og det er fort gjort å fjernutløse skred. Snøværet ble tettere og skydekket lavere. Vi snudde og gikk tilbake til BT-hytten. Nå skulle vi bare skli ned til bilen før det blir mørkt. «Den som er best på ski nedover må ta pulken,» sier jeg og tar pulken fra Espen. Vi svinger oss nedover mellom fjellbjørk i puddersnø og finner så vidt igjen scootersporet som vi fulgte opp i dagen før. Helt nede ved granskogen kladder det, selv på blanke ski. Jeg får en lugg og en hekt og havner på rumpa i løssnøen.



Ved bilen regner det. Vi skifter til tørre klær og forlater Mjølfjell og Raundalen. Neste stopp er Bergen og 150 mm med nedbør det kommende døgnet. Det er bare å sette sjøbein.


Sjekk gjerne min Instagramkonto @turdagboken
/ Marte

Om artikkelforfatteren:

Marte

Marte

Elsker livet ute og aller helst over tregrensa. Mitt hjerte er i Jotunheimen. www.turdagboken.com @turdagboken

Del VIA:

Relaterte saker

Mer fra FjellTiden