Gradvis går det opp for meg at stillheten som har betydd mye for meg de siste årene er invadert av støy jeg ikke har mulighet til å regulere selv. Ved å tilsette en jevn strøm av smerter, kan situasjonen muligens framstå vel dyster.

Av Heidi Rudolfsen

 

For noen år tilbake var jeg uheldig og opplevde et fall hvor jeg skadet hodet, munn, tenner, kjeve og ribbein. Jeg er fortsatt preget i det daglige av skadene etter fallet.

 

Det som kommer som senskade etter fallet, er en nokså krevende tinnitus. Jeg har ingen erfaring med det fra tidligere. Etter legens undersøkelser ble jeg henvist til spesialist for grundig utredning, og gikk ut døren med diagnosene tinnitus og øresus. Videre fulgte oppfølging hos audiopedagog.

 

De som kjenner meg vet at jeg gjerne søker stillhet foran støy. Jeg er glad i å ha det stille. Hjemme, på hytta og i naturen. Du ser meg sjelden med musikk på øret. Å ha en radio surrende i bakgrunnen i hverdagens gjøremål oppleves forstyrrende. Jeg velger en rolig cafe uten høyt støynivå.

 

Jeg tar inn over meg at plagene med stor sannsynlighet er kommet for å bli, og opplever i tillegg at plagene forsterkes ved stress. Lydene oppleves plagsomme, forstyrrende, de påvirker hørselen, de kan gi hodepine, og noen ganger en opplevelse av et «trykk» i hodet.

 

Ulike former for meditasjon har vært viktig for meg gjennom mange år. I meditasjon og i stillheten som oppstår, opplever jeg naturlige lyder som hjerteslag, pust, litt knirk i nakkemusklene, eller en romling i magen. Kanskje hører jeg lyden av et fly komme eller gå langt unna. Naturlige lydbilder som kommer og går.

 

Tinnitusen kommer bokstavelig talt susende inn, og invaderer meg og min opplevelse av stillhet. Gradvis går det opp for meg at stillheten som har betydd mye for meg gjennom mange år invaderes av en type støy jeg ikke kan regulere. To ulike høyfrekvente lyder krever sin plass.

 

Midt i dette må jeg stoppe opp og se meg tilbake, og saumfare erfaringene jeg har gjort meg i møte med mindfulness gjennom mange år. Jeg spør meg selv: Hvorfor ble meditasjon og avspenningsøvelsene som benyttes i mindfulness viktige for meg?

 

Sykdom har vært en del av livet mitt gjennom mange år. Jeg har levd, og lever med kroniske smerter. Da jeg i 2008 ble introdusert for en metode for å håndtere egen sykdom, endret noe seg. Jeg fikk erfare en konstruktiv inngang i det å håndtere helsen min. Dette har hatt en avgjørende betydning for min hverdag, og for mitt yrkesliv.

 

Gjennom en mindfulnesspraksis lærte jeg øvelser som styrker tilstedeværelse og nærvær. Gjennom en vennlig og respektfull holdning fikk jeg kunnskap om å leve med og håndtere stress. Avspenning og nærværsøvelser er sentrale. Rolige fysiske bevegelser, og meditasjonsøvelser hvor jeg lærte å bli kjent med egen pust.

 

Tilnærmingen gav meg verktøy for å møte egen sykdom. Jeg fikk hjelp til å akseptere og håndtere egen sykdom. Dette bidro, og bidrar fortsatt til reduksjon av både fysisk og mental belastning, som igjen gjør det lettere å leve med sykdom.

 

Det har ikke vært enkelt. Det har tatt tid. Det er krevende.

 

Meditasjon er for meg en øvelse i å søke inn. I meg selv. Jeg opplever som resultat av det mer ro og smertelindring. Stillheten som følger med er blitt som en nær venn.

 

I denne øvelsen er smerter, uro og angst slik det er. Jeg trenger ikke anstrenge meg for å endre verken behag eller ubehag. Jeg kan senke skuldrene. Jeg opplever at smertene ikke er altoppslukende, og behovet for å kjempe imot blir mindre.

 

Forstyrrende lyder som tinnitus og øresus, kan sammenlignes med å leve med smerter. Det vil nok flere av de som lever med plagene være enig i. Mestringsstrategier fjerner ikke smertene, eller lydene. De gjør det mulig å håndtere det å leve med smerter og ulike forstyrrelser.

 

Jeg henter fram den erfaringen. Jeg forsøker å styrke evnen til å tåle at stillheten i meg ikke er som før. Den har endret seg. Jeg forsøker å ikke bruke kreftene mine på å kjempe imot lydene. Jeg må lære meg å leve med nye lyder.

 

Vi møter alle ulike former for prøvelser gjennom livet. Noen møter større dumper i veien enn andre. For noen ramler livet sammen, uten forvarsel.

 

I stundene og dagene oppdraget oppleves krevende for meg, lener jeg meg mot Helge Torvunds kloke ord i diktet under, og får en påminning om å ta en dag av gangen. Noen ganger bare en time av gangen. Et åndedrag av gangen. Det skal nok gå.

 

 

Dagens ord
er vart og varsamt
og går stilt i døra
der det kjem
listande med lyset
og kviskrar;
det skal nok gå
Me tek eit andedrag
ilag

– Helge Torvund

 

Ønsker du å lese mer fra Heidi? Da kan du følge bloggen hennes her!

Om artikkelforfatteren:

Heidi

Heidi

Glad i kortreiste opplevelser i eget land, i egen landsdel, og i eget nærmiljø. Filosoferer, fotograferer og skriver. Har egen blogg NY UTSIKT www.heidirudolfsen.com.

Del VIA:

Relaterte saker

Mer fra FjellTiden