Hva skjer når du er alene på tur, plutselig sklir på en glatt stein og vrikker foten? Les den gripende historien om hvordan det føltes å ligge der hjelpesløs og alene, og ikke få tak i hjelp!

Annonse:

Det er onsdag, klokken er 07:00. Jeg tar med meg håndvesken og sier «God vakt» til mine kollegaer, «Sov godt» svarer de. Nattevakt nr 2 er ferdig. Jeg jobber som sykepleier på ortopedisk avdeling på Elverum sykehus. Én fordel med å jobbe turnus er at nå er det langhelg. Bilen er pakket og klar, men først og fremst må jeg ha noen timer søvn. 

 

 

Jeg starter opp bilen, setter på musikken, synger for full hals og kjører avgårde. Det fine med å reise alene er at jeg kan ha favorittsangen på repeat uten at noen kan si noe på det. I tillegg får jeg en helt annen frihetsfølelse, jeg har resten av uka på å gjøre akkurat hva jeg vil. Jeg har tatt med meg bøker, notatbok, høytaler til musikk, fiskestang, ja, jeg skal rett og slett bare kose meg. Lange fjellturer på dagen, avslapning på kvelden.

 

Etter 6 timer kjøring kommer jeg endelig på toppen av Trollstigen. Planen de to neste dagene er Store Trolltinden, Bispen og Kongen. Jeg kjører litt videre og finner ett fjellvann på venstre side. Perfekt, der er teltplassen min for de to neste nettene. 

 

 

Det finnes to typer mennesker her i verden: 🔸De som tar flere turer for å hente utstyr. 🔶«Jeg klarer å bære alt på én tur». Jeg er den sistnevnte. Jeg tar storsekken, pakker ned alt det nødvendige utstyret og litt til. Til slutt ser jeg ut som ett pakkesel og tar benene fatt mot teltplassen.

 

Det er mange glatte steiner, okei, her må jeg være forsiktig tenker jeg. Før jeg rekker å tenke noe mer vrikker jeg foten, kjenner ett knepp og plutselig ligger jeg der i steinrøysa. Smertene er intense, jeg skriker av smerte og tårene kommer strømmende. «Faen, der gikk ankelen!» Jeg setter meg opp og ser på ankelen, den er hoven allerede. Det er ingen mennesker å se. Jeg prøver å reise meg opp, men klarer ikke å belaste høyre fot. Jeg har alltid telefonen lett tilgjengelig med meg på tur, jeg må ringe ambulanse,- ingen signal. «Perfekt!!!» skriker jeg for meg selv.

 

Jeg legger meg ned på de kalde våte steinene og gråter som en 4 åring som ikke får viljen sin. Jeg er omringet av gigantiske fjell, det begynner å bli kaldt og skumringen er her. Snart er det mørkt, klokken er 20:00 allerede. Plutselig føler jeg meg veldig liten og hjelpesløs. Jeg er skadet på fjellet, alene, uten signal og det er ingen andre mennesker rundt meg. 

 

Etter en stund klarer jeg å samle tankene, jeg klarer ikke å gå, men jeg må få tak i hjelp. Jeg krabber i 40 minutter for å komme meg tilbake til bilveien. Jeg prøver å krabbe meg opp den bratte bakken opp til bilveien, men jeg bare sklir ned igjen til utgangspunktet. Jeg blir sittende litt nedoverfor grøfta. 

 

Jeg får øye på én bil, jeg skriker og vinker desperat etter hjelp. Bilen kjører fordi. Dette skjer seks ganger på rad. Hva feiler det folk egentlig?! Jeg skriker av ren frustrasjon og smerte. På et tidspunkt vurderer jeg å krabbe tilbake til sekken for å sette opp teltet, for å få varme. Det er kaldt og jeg er helt utslitt. 

 

Til slutt stopper det en bil, det er to svenske venninner som er på ferie. Den ene svensken blir med meg og pakker meg inn med varme tepper, hun andre tar bilen for å få tak signaler slik at vi kan få tak i ambulanse. 

 

Nå stopper det flere biler, to gutter spretter ut av bilene og hjelper til. Jeg klarer ikke å slutte å gråte, nå mest av lettelse og smerte. De hjelper meg opp av grøfta og inn i bilen, i tillegg får jeg smertestillende. Det viser seg at ambulansen kommer ikke til Trollstigen, jeg må komme meg til Åndalsnes på egen hånd. Guttene tilbyr seg å kjøre meg til legevakten i Åndalsnes, reddende engler. Jeg takker de svenskene jentene og de reiser videre over fjellet. En av guttene heter Lars, han kjører meg og bilen min til Åndalsnes. Kameraten i bilen bak. 

 

Legevakten kunne ikke hjelpe meg, jeg måtte på sykehuset i Molde for å ta røntgen. Røntgen viser ingen brudd, det er en kraftig forstuvning og mulig leddbåndsskade. 

 

Dagen etter kom min mamma til unnsetning, hun tok toget til Åndalsnes og kjørte meg hjem igjen til Hedmarken. Nå er det bare en tålmodighetstest som gjenstår også er jeg tilbake i fjellet!

 

To uker senere er mine nye kallenavn,- Hoppelotta. Brudd, gips i 6 uker og total avlastning. Flere fjellturer, Lofoten og Nepal er avbestilt. Jeg kommer sterkere tilbake!

 

 

Ettertanker:

I etterkant har jeg tenkt mye på opplevelsen, på hva jeg kunne gjort annerledes.  Mest har jeg tenkt på de som faktisk stoppet og hjalp meg ned fra fjellet. Dessverre fikk jeg ikke kontaktinformasjonen deres, jeg skulle gjerne ha takket de på nytt i dag.  Jeg vet at han ene het Lars, fra Telemark jobber som fotograf med Carpe Diem. Jeg har googlet, men finner han ikke. Tusen takk mine fire reddende engler, jeg er evig takknemlig!  Jeg er noe usikker på budskapet mitt, jeg kommer ikke til å slutte å reise alene. Det er fordeler og ulemper med å reise alene. Jeg er en erfaring rikere i hvertfall !

Annonse:

Likte du artikkelen?

Share on facebook
Del på Facebook
Share on twitter
Del på Twitter
Share on linkedin
Del på Linkdin
Share on pinterest
Del på Pinterest

Innstillinger for personvern

Nødvendige

Dette er informasjonskapsler som brukes for å holde deg innlogget og generellt sørger for at du kan bruke de mest grunnleggende funksjonene på FjellTid.no.

wp-settings-time, wp-settings-time, wp-settings-time, wp-settings-time, wp-settings-time, peepso_last_visited_page, PHPSESSID, __distillery

Annonsering

Disse informasjonskapslene holder orden på våre annonser inne på FjellTid. Dette er grunnlaget for mye av våre inntekter.

advanced_ads_page_impressions, advanced_ads_pro_visitor_referrer

Analysering

Disse informasjonskapslene holder orden på statistikk og analysering utført av Google Analytics.

gadwp_ir_default_dimension, gadwp_ir_default_metric, gadwp_ir_default_swmetric, gadwp_wg_default_metric, gadwp_wg_default_dimension, collect, r/collect
gadwp_ir_default_dimension, gadwp_ir_default_metric, gadwp_ir_default_swmetric, gadwp_wg_default_metric, gadwp_wg_default_dimension, collect, r/collect

Netthandel

tribe-event-tickets-plus-meta-hash, wc_cart_hash_#, wc_fragments_#, wp_woocommerce_session_#, __stripe_mid

Disse informasjonskapslene gjør det mulig for å selge billetter til turene/aktivitetene vi arrangerer. Dette er noe av vårt livsgrunnlag.
__stripe_mid

Nyhetsbrev

Disse informasjonskapslene brukes i sammenheng med nyhetsbrevoppsettet vårt. Nyhetsbrev er er noe av det som skaper vårt livsgrunnlag.

newsletter