For det skjer noe når du går – med sekk på ryggen og fjell under skoene. Tankene blir klarere, kroppen tar styringen, og naturen begynner å undervise.
Det starter ofte med et behov. Et sug etter stillhet, luft og bevegelse. Et ønske om å kjenne noe annet under føttene enn asfalt – og slippe unna kalenderen som puster deg i nakken. Så pakker du sekken. Kanskje uten å helt vite hvorfor. Men noe i deg vet: du trenger å gå.
Og mens du går, løsner det. Lag på lag. Stress, støy og forventninger faller av. Tankene får flyte fritt. Og midt i rytmen av steg, vind i trærne og stien som bukter seg fremover, skjer det noe.
Naturen begynner å snakke – ikke med ord, men med stillhet og nærvær
Langs stien kom små lærdommer til meg – og de ble med meg hjem:
🟢 Du trenger ikke alltid vite hvor stien ender.
Det holder å ta ett skritt om gangen. Retningen kommer underveis. Noen av de vakreste utsiktene finner du bak svinger du ikke hadde planlagt å ta.
🟢 Det går opp og ned – og det er meningen.
Både i naturen og i livet. Ingen tur er flat hele veien. Og det er ofte i motbakkene du husker å puste, se deg tilbake og kjenne at du lever. Det betyr ikke at noe er galt – bare at du er på vei.
🟢 Du trenger ikke prestere for å eksistere.
I naturen finnes det ingen karakterkort. Du trenger ikke gå raskest, ha det beste utstyret eller nå toppen. Du får være. Og det er mer enn nok.
🟢 Stillhet er ikke tomhet – det er rom.
Stillheten i naturen er ikke fravær av lyd, men fravær av støy. Det er et rom hvor tanker får puste, følelser får lande, og du møter deg selv – uten filter.
🟢 Tilstedeværelse skjer når du lar den.
Du må følge med – på stien, været og kroppen. Og plutselig ser du detaljene: lyset som treffer fjellveggen, et ekorn som piler over stien, smaken av kaldt vann når du virkelig trenger det. Du trenger ikke øve på mindfulness – du lever det.
🟢 Du trenger ikke ha alt – bare være sammen.
Noen av de fineste øyeblikkene handler ikke om spektakulær utsikt, men om fellesskap. Stillheten mellom to som går sammen. En appelsin delt på en stein. Latter rundt et bål. Det enkle blir stort når det deles.
🟢 Turen er en metafor for livet.
Du pakker det du tror du trenger, men lærer underveis hva som faktisk betyr noe. Du må bære det som er ditt – men du kan også få hjelp. Du kan gå deg vill, men finne veien tilbake. Og ofte finner du mer enn du lette etter.
🟢 Finn takknemlighet i naturen.
Min pappa pleide å sitere Wergeland:
«Stå ikke under stjernene og klag på mangel på lysglimt i ditt liv.»
Det har fulgt meg som en stille påminnelse om at takknemlighet finnes overalt – hvis du bare løfter blikket.
Når jeg kommer hjem fra tur, kjenner jeg meg alltid litt lettere. Ikke bare i kroppen, men i hodet. Det er som om naturen har hjulpet meg med å rydde litt, finne nye perspektiver – og minne meg på det viktigste.
For det som begynte som en vanlig tur, ble noe mer:
En liten oppvåkning.
En pause med mening.
En stille samtale mellom meg og livet.
Og mange nye minner til minnebanken.
Hva med deg?
Hva har du lært på dine turer?
Del gjerne på Fjellveggen – og bli med på neste fellestur med FjellTid. For turene våre blir enda rikere når vi deler dem med hverandre. 💚
