For ett år siden hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd at jeg ett år frem i tid skulle sove ute i en hengekøye på vinteren, omringet av snø og minusgrader. Og hvert fall ikke alene. Men det gjorde jeg altså.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er litt for glad i å være alene. Muligens litt på grensa til å være en einstøing. Av alle de nettene jeg har sovet ute i år, har det kun vært én gang at jeg ikke har sovet alene.
Noe av det beste jeg vet, er å pakke sekken og gjøre meg klar for tur. Det er ikke alltid det passer å dra på lengre turer, og nå som gradestokkene kryper nedover til minus, frister det svært lite å overnatte ute. Eller, det frister, hadde jeg bare hatt en litt varmere sovepose (står øverst på ønskelista til jul). Så på denne tiden av året blir det foreløpig dårlig med overnattingsturer. Heldigvis trenger ikke en tur å vare lenger enn i noen timer, og sekken trenger ikke være så tung.
Mitt navn er Karoline og jeg er nyfrelst turentusiast. Mitt alter ego er en skikkelig villmann/kvinne, men med begrensa turkunnskap og svært mørkredd har min turkariere tatt seg en lengre powernap fra alder 10 til nå.
