Har du kjent på det? Følelsen av at du er mett, men likevel fortsetter å spise? Slik har forholdet vårt til skjermen blitt. Nå ser vi en tydelig trendendring: Vi er ferdige med å være påkoblet for enhver pris. Den nye statusmarkøren er ikke hvor mange likes du får, men hvor lenge du tør å være utilgjengelig.
For bare noen år siden handlet “friluftsliv” på sosiale medier ofte om det spektakulære. Det var toppturer i solnedgang, perfekt utstyr og filtre som gjorde himmelen blåere enn virkeligheten. Vi scrollet, likte, og følte kanskje et lite stikk av misunnelse. Vi var tilskuere til andres liv, mens vårt eget passerte forbi på skjermen.
Men i 2026 har pendelen snudd. Vi ser det hos de unge som bytter ut smarttelefonen med enkle modeller i helgene. Vi ser det i samtalene rundt lunsjbordet. Folk er slitne av den digitale støyen. Vi har innsett at 500 likes gir en kortvarig dopamin-rus, men at det er tomme kalorier sammenlignet med varmen fra et ekte bål eller en god samtale.
Flukten fra algoritmene
Vi ser derfor en tydelig endring i hvor vi ønsker å være. Den store, åpne nyhetsstrømmen – der algoritmene skriker om oppmerksomhet og serverer oss innhold vi aldri har bedt om – er i ferd med å miste sin appell. Vi er mette av støy.
I stedet søker vi oss nå inn i de mindre rommene; til lukkede grupper, temabaserte forum og trygge fellesskap. Vi rømmer fra det kalkulerte over til det ekte. Vi vil tilbake til steder hvor samtalen er enkel, interessen er felles, og hvor vi snakker med hverandre, ikke forbi hverandre. Det er i disse mindre sirklene, skjermet fra verdenslarmen, at det ekte engasjementet nå lever.
Det spiller ingen rolle hvor du går
I denne motreaksjonen – flukten fra det perfekte til det ekte – ligger det også en viktig erkjennelse om selve turen: Når målet er å koble av skjermen for å koble på livet, så spiller det ingen rolle hvor turen går.
Du trenger ikke bestige Galdhøpiggen for å rømme fra algoritmene. Du trenger ikke dyrt utstyr for å logge av.
Effekten av å legge mobilen i lomma og kjenne frisk luft i ansiktet er den samme enten du går over Besseggen eller rusler en runde i nabolaget. Det handler ikke lenger om prestasjonen, destinasjonen eller “Instagram-øyeblikket”. Det handler om frikvarteret.
Motgiften mot ensomhet
Paradoksalt nok har sosiale medier, som skulle knytte oss sammen, gjort oss mer ensomme. Vi har byttet ut blikkontakt med emojis.
Derfor er den enkleste turen ofte den viktigste: Turen du deler med noen. Det å møtes fysisk – om så bare for en kaffe på en benk i parken eller en rusletur langs elva – er den beste medisinen vi har mot digital utmattelse. I naturen (eller parken) er det ingen varsler som forstyrrer. Det er ingen algoritmer som bestemmer hva dere skal snakke om.
Tur er tur
Når vi nå ser fremover, ønsker vi å slå et slag for den uperfekte, nære og ekte turen. Det er turen på 1 km, like mye som den på 1 mil. Det er turen i joggesko, like mye som den i fjellstøvler.
Det er nettopp her FjellTid kommer inn. Vi er ikke bygget for at du skal bruke tiden din på appen, men med hverandre. Vi er ikke en destinasjon i seg selv, men startstreken.
Se på oss som det digitale verktøyet du trenger for å løse et analogt behov. FjellTid er her for å hjelpe deg med to helt konkrete ting: Å finne nye turvenner som deler din lidenskap, og å stake opp nye turstier du kanskje ikke visste fantes.
Bruk oss til å finne flokken. Bruk oss til å finne veien. Og så? Legg telefonen i lomma.
Gå ut. Pust inn. Og nyt luksusen av å være helt, fullstendig til stede.
Kommentarer